Wipeout Pulse

Hver gang det skal komme ut et nytt Wipeout-spill venter jeg i stor spenning. Det første Wipeout, som kom til Playstation i 1995, var et av de første spillene jeg spilte på konsoll. De futuristiske banene, den fantastiske grafiske designen, og den frenetisk dunkende musikken, skapte en helt egen science-fiction verden som det var herlig å kjøre i. Jeg kjører fortsatt i den, for å se banene igjen og høre på musikksporene.

For meg er det banene, musikken og farten, i den rekkefølgen, som er viktigst i et Wipeout-spill. Våpensamlingen betyr nærmest ingenting, det gjør heller ikke turneringsformen, eller antall nye lag som måtte ha kommet med siden sist.

Derfor er det skuffende å bare finne tre baner i den første turneringsrunden i Wipeout Pulse. Når det bare er tre til å begynne med, tenker du kanskje, er de sikkert bra. Men dessverre. Banene er vakre, har flotte grafiske detaljer og herlige lys- og fartseffekter. Sonys Studio Liverpool har smalnet dem inn slik at løpene er mer utfordrende enn i forrige spill. Men vanskeligere er ikke det samme som bedre.

For banene er rett og slett kjedelige, med uinspirerende utsikt og få særegenheter. Det eneste som skiller dem fra hverandre, er at én av dem ikke foregår inne i en slags kraftgenerator, som de to andre løpene.

Ikke en gang i 500 kilometer i timen, kommer jeg unna den snikende følelsen av at dette er baner som er utspedd fra tidligere spill. At Sonys Studio Liverpool absolutt ikke har samme evne til nyskapning og nytenkning som det Spygnosis og Designer's Republic (skaperne av de tre første Wipeout-spillene) hadde. Utviklerne kunne flyte en stund på oppdriften fra bane- og bykonseptene i de tidlige spillene, men det går ikke lenger.

Pulse har hele tolv baner, med løp som kjører dem både forlengs og baklengs. Men på grunn av den nye turneringsstrukturen må man kjøre de samme tre banene igjen og igjen før man kan åpne opp nye. Dette er ikke en vellykket turneringsform. I Wipeout vil jeg bare kjøre, ikke "grinde". Det får jeg nok av i mitt favoritt online rollespill.

Musikken og lydeffektene drar opp helhetsinntrykket. Likevel ligger det også en følelse av trygghet og forsiktighet i valgene av musikkspor. Du får ikke inntrykk av at dette er det beste og mest radikale som skjer innenfor technomusikken i England akkurat nå, slik du fikk av lydsporene i de første Wipeout spillene.

Også det grafiske uttrykket har fått en solid dose middelmådighet. Nå ser menyene og fontene ut som i et hvilket som helst sci fi-spill. Her hadde det vært greit med litt flott design, ikke bare ølvommete skytespillmenyer.

Eliminasjonsløpene fra Wipeout 3 er tilbake. Det introduseres et nytt våpen som suger energien ut av andre skip og over i ditt eget. En fotomodus gjør at man kan ta screenshots av spillet. Du kan lage dine egne turneringer og laste inn ekstra skip, lag og musikkspor. Det blir også mulig å mekke sine egne "skins" til skipene.

Men jeg spiller ikke Wipeout for å lage skip, turneringer, ta screenshots eller skyte. I Wipeout vil jeg kjøre baner som er utfordrende, spennende og vakre, omgitt av futuristisk arkitektur, fantastisk musikk og et nyskapende grafisk uttrykk. Når det ikke er til stede, er det mye færre grunner til å spille Wipeout.