Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Wolfenstein II: The New Colossus

Wolfenstein II: The New Colossus

Suzanne har tatt på seg slåsshanskene og dratt ut for å frigjøre verden fra nazistenes grep!

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Hva får du hvis du blander Doom og Fallout, slenger på litt familiedrama og spennende «vitenskap» og kler det hele i Nazi-drakt? Jo, det skal jeg fortelle deg. Det er Wolfenstein II: The New Colossus, det!

Wolfenstein II er så klart oppfølgeren til Wolfenstein: The New Order som ble utviklet av MachineGames og utgitt i 2014 av Bethesda. Det er igjen MachineGames og Bethesda som står bak det nyeste tilskuddet i Wolfenstein-serien, og dæven døtte for et samarbeid det er!

The New Colossus finner sted rett etter The New Order, og åpner med en fin liten reprise av hva som skjedde i det forrige spillet. Blazkowicz våkner opp etter nesten et halvt år i koma, og kroppen er fullstendig ødelagt, så han må trille rundt i rullestol. Det tar ikke lang tid fra stakkars Billy får karret seg opp i rullestolen til nazistene klatrer ombord i ubåten Eva's Hammer, og herjer rundt som nazister har for vane å gjøre. Begynnelsen er veldig lik Doom, bortsett fra at Doomguy har Praetor-drakta si og kan knuse skaller med neven, mens Billy fiser rundt i en rullestol og må tisse i en pose. Billy greier likevel å redde dagen, men mister en nær venn til General Engels sadistiske klør i prosessen.

Wolfenstein II: The New Colossus
Dette er en annonse:

Så får Blazkowicz sin egen «Praetor-drakt» og spillet kan begynne for fullt. Gjengen fra forrige spill bor fortsatt ombord på ubåten de stjal, og har planer om å frigjøre USA fra nazistenes grep, slik at USA kan hjelpe til i frigjørinegn av resten av verden. For å gjøre det må de få kontakt med motstandsbevegelsen over dammen, og det er ikke bare bare! Det involverer en del skyting, løping og kravling gjennom radioaktive ruiner. En vanlig tirsdagskveld for BJ Blazkowicz, med andre ord. Jeg vil ikke si så mye mer om historien annet enn at den er himla fornøyelig, og i stand til å overraske. Jeg ble fullstendig tatt på senga av en spesiell hendelse og satt og måpte mot skjermen. I etterpåklokskapens lys burde jeg jo sett det komme, fordi MachineGames har lagt inn hint og frempek, men de har vært veldig lure når de har gjort det. Jeg vedder på at de sitter på kontoret sitt nå og flirer mens de gnir seg i hendene. Uansett, historien er bra, og blir i hovedsak fortalt gjennom noen aldeles nydelige og velregisserte filmsekvenser. Kudos til utviklerne og regissøren her! Den flyter godt, og historien og actionsekvensene driver hverandre fint fremover. Historien har overraskende mye dybde til å være et spill i denne sjangeren, og er fylt med en merkelig sårbarhet.

Mye av dette er på grunn av Blazkowicz som figur. Ja, han er en ganske standard «krigsveteran»-type som man er vant med fra Doom og Gears of War, men han har så mange flere lag enn for eksempel Doomguy og Marcus Fenix. Gjennom tilbakeblikk får vi lære Blazkowicz bedre å å kjenne, vi ser ham som liten gutt, vi får et innblikk i forholdet hans til moren, og forholdet til faren som har, så til de grader, formet den personen Blazkowicz er i dag. Samtidig er nåtidens Billy fanget i en døende kropp, han er fylt av sorg og fortvilelse, og blir drevet frem av frykten for å forlate kvinnen han elsker, og frykten for ikke å se sine ufødte barn vokse opp. Han har endt opp som en av lederne av motstandsbevegelsen «The Kreisau Circle», og har folk som er avhengig av- og som ser opp til ham. Det er enormt mye som hviler på Billys brede skuldre. Han er en overraskende følsom hovedfigur, og forholdet hans til de andre figurene gir plottet enda et lag med intensitet. Her er en mann med en god og troverdig grunn til å ville knerte så mange nazister som mulig.

Wolfenstein II: The New Colossus

Heldigvis blir Billys sombre personlighet godt balansert av de andre i mannskapet hans. For en gjeng med mangfoldige og velutviklede figurer! Man kan ikke unngå å bli glad i dem, fra hissige Fergus med en egenrådig robotarm, til stakkarslige Sigrun som har verdens verste mor, til Max Hass med barnesinnet, til paranoide Super Spesh som blir overlykkelig over å se et fungerende toalett og en rull med dasspapir.

Dette er en annonse:

I tillegg er ubåten befolket med en rekke andre fascinerende NPCer som MachineGames har gjort en enormt god jobb med å gi forskjellige personligheter og nasjonaliteter. Som en språkinteressert person var det himla gøy å kunne plukke ut svensker, finner og franskmenn kun på bakgrunn av tonefall og ordvalg. Her har stemmeskuespillerene virkelig gjort en fortreffelig jobb.

Og Heilage Olav, for en jobb utviklerne har gjort med bakgrunnsdetaljene! Alle figurene har innredet lugarene i ubåten på sine egne måter, som gir enda et lag til personlighetene deres, de har forskjellige hårsveiser og klesstiler (noen har skjorter som ville gjort James May stolt), de har egne måter å snakke til deg på, jeg kunne lett fortsatt men jeg tror du skjønner poenget. Det er himla mye gøy å få med seg i dette spillet, ikke minst arkademaskinen hvor du kan spille en spoof av det originale Wolfenstein 3D!

Wolfenstein II: The New Colossus

Og når man snakker om figurer kan man ikke unngå å nevne General Engel, som er en fremragende antagonist. Hun er så sadistisk og forferdelig at det er like før det tipper over i en tullete karikatur, men MachineGames har greid å tøye strikken akkurat så langt at man kun blir sittende igjen med en ekkel smak i munnen. Hun gjør det til en ekstra stor fornøyelse å knerte nazister i hytt og gevær!

Wolfenstein II: The New ColossusWolfenstein II: The New Colossus

For det blir det jo så klart en del av. Dette er jo et actionfyllt skytespill, ikke la resten av teksten lure deg til å tro noe annet. Dette er Wolfenstein! Det blir så mye løping og skyting og banning at adrenalinet kommer til å strømme gjennom kroppen din i mange timer etterpå! Kampsystemet er veldig likt det man finner i Doom, fremdrift er nøkkelen. Det er ikke spesielt mye rom for å finne seg en gjemmeplass og spille «smart», her gjelds det å gønne på, for å si det sånn. Men, det er muligheter for å snike seg rundt og drepe et par fiender i det stille, og man bør ikke være like Rambo som i Doom, for her er det ingen glory kills som fyller på helsemeteret ditt. Så sånn sett er vel slåsstilen hakket mer balansert, men det er ikke noe mindre stressende og intenst for det. Det å kjempe mot vandrende tanks med enorme lasergevær som forvandler deg til aske fortere enn du kan si «Hva er det der?», i trange små rom ombord i en ubåt eller luftskip kan få svetten til å sile på selv den mest hardbarka spiller. Det hjelper ikke på nervene at musikken går fra eksperimentelle Blade Runner 2049-toner til dunkende intens Doom-techno når det er på tide å slåss heller.

Wolfenstein II: The New Colossus

Til alt hell og lykke får du nok av megakule våpen i arsenalet ditt som kan hamle opp med det meste det tredje riket måtte finne på å kaste mot deg. Våpnene (og Blazkowicz) kan oppgraderes og tukles med på all slags finurlige måter, og gjør at det å kjempe mot horder på horder med nazister aldri blir kjedelig. Helsike heller, jeg er fortsatt så full av adrenalin at hvis denne anmeldelsen ikke henger på greip så vet du hvorfor.

Men, spillet er så klart ikke uten feil. Det sliter litt med «clipping»-problemer, noen animasjoner er litt stive og rare og noen ansikter (og hår) kunne trengt litt mer bevegelse og liv, noe som blir ekstremt tydelig i et spill som lener seg så tung på filmsekvenser som Wolfenstein II gjør. Ja, filmsekvensene er fantastisk gode, men det er mange av dem, og de er lange. Dette gjør at fordelingen mellom hvor mye tid man faktisk bruker på å spille, og hvor mye tid man bruker på å se på film er noe skjev.

Dette er riktignok bare småplukk. Alt i alt er Wolfenstein II et forbannet kult og underholdende spill, og det holder et veldig interessant speil opp til dagens samfunn. MachineGames smører kanskje litt tjukt på, men det skaper et veldig skremmende verdensbilde på en meget effektiv måte. Jeg er imponert over hvor gøy, og gripende, jeg syntes spillet var. Jeg gleder meg som en unge til å spille det på nytt, virkelig nyte alle detaljene og saumfare verdenen etter samleobjekter. Og så klart ta opp kampen mot nazistene igjen. Bli med i kampen du også - jeg tror ikke du kommer til å angre!

09 Gamereactor Norge
9 / 10
+
Engasjerende historie, gode figurer, intens stemning, gøy kampsystem, detaljrik verden
-
Vanskelighetsgraden varierer veldig fra kamp til kamp, håret til figurene ser ut som det er limt på, litt for avhengig av filmsekvenser til å formidle historien
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster



Loading next content