World of Goo 2

Jeg skylder på sommervarmen. Jeg er ikke sikker på hvorfor jeg har gått fra den smale tradisjonen med "typiske" anmeldelser av action-/racingspill som jeg har holdt på med de siste 10 årene, til å rett og slett bruke tid på andre typer spill. Men slik har det vært, og selv om jeg tidligere i år motvillig delte ut anmeldelser av eventyr-, puslespill- og pek-og-klikk-spill, føler jeg nå at det bare har gjort meg godt å forgrene meg.

Det føles nesten bisart at det er nesten 16 år siden sist jeg spilte World of Goo, og det var på Nintendo Wii. Nå er det på tide igjen, og det er fortsatt de samme utviklerne som står bak oppfølgeren, som er nesten det samme, på nesten akkurat samme måte. Du må løse ulike typer gåter ved å bruke din egen goo til å sette opp ulike typer strukturer og bygninger. Den svarte glibben din kan danne alle slags byggeklosser som hjelper deg med å løse selv de mest utfordrende fysikkbaserte gåtene, og det hele formidles gjennom en håndtegnet, humoristisk og sjarmerende estetikk som ikke har endret seg mye fra det første spillet.

Utfordringen er i utgangspunktet like enkel her som i forgjengeren, det er bare veien dit som krever at jeg som spiller tenker over oppgaven en gang eller to. I starten av hvert nivå er det et antall "Goo Balls" som må flyttes fra ett sted til et annet, og for å oppnå dette må du bygge DNA-lignende stiger av goo via en type goo som de andre typene kan reise på. Det er fortsatt som en blanding mellom Worms, Lemmings og Rolando, og det er fortsatt morsomt.

Til å være et fysikkbasert puslespill har World of Goo 2 mer historie og fortelling enn de fleste, og mens det første spillet var en slags sleivete satire over forbrukersamfunnet vårt (pakket inn som et slurvete tegnefilmbasert barneprogram), gjør utviklerne her i toeren et poeng av å gjøre narr av dagens woke-trend. Det ville vært helt greit å kritisere dette spillet for å være homofobisk eller kanskje til og med rasistisk, men det er like lett å se det som en relativt mild satire over vår samtid, og selv om jeg kunne ha levd uten selve historien (og apestrekene innimellom), ville jeg løyet hvis jeg sa at jeg følte meg opprørt over de ofte politiske vitsene som tilbys.

Den største nyvinningen her er "liquid Goo", som utgjør store deler av flere av de fysikkbaserte gåtene, noe som ikke var tilfelle i den mer teknisk primitive originalen. Jeg liker denne forbedringen, men jeg tviler på at det er nok til å få dette til å føles som en skikkelig oppfølger som vi har ventet på i nesten 16 år. Det er uutnyttet potensial her, det er noen repetisjoner, og selv om deler er sjarmerende, kan jeg egentlig ikke si at jeg føler meg spesielt underholdt etter noen timer med World of Goo 2, som om noe føles det litt gammelt. Jeg er absolutt ingen stor puslespillspiller, men det betyr ikke at jeg føler meg spesielt ukomfortabel med å dele ut karakterer til denne typen spill, og alt i alt føles World of Goo 2 "ok" i min verden. Ikke mer, ikke mindre.