World War Z

De siste årene har zombie-apokalypser utbredt seg over skjermene og blitt mainstream underholdning. Siden George A. Romeros Night of the Living Dead banet vei for sjangeren, har vi blitt servert zombier i alle mulige former. Alt fra de løpende zombiene i 28 Dager Senere til de komisk trege udøde i Shaun of the Dead. Men det er The Walking Dead som har fått Romeros groteske skapninger til å stå opp fra de døde. Kort sagt har vi blitt servert bedre og bedre zombieunderholdning den siste tiden, og som zombie-entusiast er det ikke rart at jeg forventet mye av filmen.

Derfor er det med vondt i hjertet at jeg må meddele at hvis du elsker zombier like mye som meg vil du bli skuffet over det de kaller zombier i Marc Forsters World War Z. Men det betyr ikke at det ikke er en sabla god film.

Ulikt boken av Max Brooks, som tar for seg skrekk-scenarioet fra forskjellige perspektiv, følger vi kun en karakters opplevelse av apokalypsen i filmen. Brad Pitt spillet Gerry, en FN-arbeider som har tatt på seg rollen som familiefar. Men når USA er i ferd med å bli overtatt av infiserte mennesker ringer de mannen som overlevde FNs mest risikofylte oppdrag. Det er derfor opp til Gerry å finne tilbake til røttene sine som FN-badass og finne kuren til epidemien... eller i hvert fall noen som kan lage den.

En av filmens største styrker ligger i begynnelsen. Ulikt mange zombiefilmer som bruker altfor lang tid på å introdusere oss til livet før apokalypsen, kaster Forster oss ut i plottet med en gang. Gjennom en kreativ åpningssekvens bygger Foster opp tonen til filmen, og kaoset heller enn zombiene er hva som skremmer mest. Etter du har så vidt klart å åpne godteposen vil du allerede ha sett hele byer tape kampen mot viruset. Skummelt.

Tonen og farten bygger seg opp på mesterlig vis , og en plottvist i begynnelsen av filmen vil sjokkere, glede eller få deg til å tenke "seriøst?" - men den er unik uansett reaksjonen du måtte ha. Lite er forutsigbart med World War Z, og traileren forteller deg ikke hele historien, selv om det kan ha virket slik. Det er her zombieskuffelsen trer inn. Disse zombiene har nemlig mistet appetitten.

De løper. Mye. Men det er skummelt uansett. I hvert fall når man innser at de ikke bare løper, men klatrer og hopper. Jeg får et flashback til velociraptorene i Jurrasic Park av å se dem kaste seg over uskyldige mennesker i raserfart. Filmen gikk ufattelig mye over budsjettet (her snakker vi hundrevis av millioner), med et av de dyreste filmsettene i historien. Og ja, man merker at dette er ment å være det viktigste med filmen.

Med 15-års aldersgrense på en zombiefilm kan man jo ikke forvente massevis av gørr, slik vi er vant til fra The Walking Dead. Mye dataanimasjon (kanskje litt i overkant til tider) gjør zombiene svært generiske. Skummelt for noen, men er du skrekkfan vil du ikke bli imponert.

Hva som er både en styrke og svakhet med filmen ligger i hva som virker å være Forsters forsøk på en dypere mening i filmen. En fantastisk skrevet dialog om moder jord var et høydepunkt i filmen som henger igjen. Denne dype meningen blir derimot borte i et vås av politisk rot midtveis i filmen. Jeg skal ikke avsløre så mye, men det er to land involvert og om filmen prøver å være satirisk eller rettferdiggjørende av hva disse landene holder på med er faktisk litt usikkert. Merkelig og unødvendig.

En annen svakhet i filmen er familien til Gerry. Det virker som om Forster prøver å vise oss forholdet Gerry har med sin familie og vanskelighetene som kommer med å være både far og FN-arbeider. Dessverre er ikke karakterene gjennomført nok til at man bryr seg så altfor mye om dem. Kona til Gerry har ikke sterk nok personlighet eller skuespillerevner nok til å røre publikummet. Flere andre karakterer virker også bare halvveis fullført og får ikke nok tid til å gjøre seg selv kjente for publikummet. Gerry er også til tider litt irriterende dum (du vil skjønne hvorfor når du ser den).

Slutten på filmen er et annet problem. Den virker ufullstendig og presset inn i en altfor liten tidsperiode. Det er ikke en slutt som hinter til en oppfølger, selv om en oppfølger ikke er urealistisk å forvente. Slutten er rett og slett alt for tam, og mot slutten savnet jeg en FN-medarbeider som har fulgt Gerry hele veien, men som filmen ikke ser ut til å ha tid til å følge opp.

Ser man på World War Z i helhet virker filmen mer dempet enn hva den kunne vært hvis aldersgrensen var høyere. Å blande sensur med 28 Dager Senere fungerer ikke bra, og apokalypsen kunne vært hakket mer skremmende med litt ekstra zombiegørr. Å se zombier løpe er kult, men kun til en viss grad. En latterbølge brøt ut i salen av et tåpelig forsøk på å lage en skummel zombie på nært hold, og etter dette øyeblikket mistet man litt av adrenalinet som filmen hadde klart å bygge opp. Å se Brad Pitt ta en pause fra apokalypsen for å drikke Pepsi var et annet tegn på at spenningen var nå over for godt.

Likevel ødelegger feilene ikke altfor mye. Filmen er intens, og fungerer greit i 3D. Selv om den ikke imponerer bildemessig finnes det et par steder hvor Forster briljerer med flott stemning og lyssetting i noen av filmens saktere scener. Første halvdel imponerer massivt, men mot slutten taper filmen seg og man sitter igjen med blandede følelser. Likevel er den en fornøyelse å se på.

En spurt (bokstavelig talt) gjennom en apokalypse som er underholdende, spennende og med en Pepsi-reklame som tar produktplassering til et nytt nivå.