Wreck-It Ralph

Stakkars Ralph (eller Rolf som han heter på norsk) har det ikke bare lett. I hele 30 år har han revet ned samme boligblokk i ville raseriutbrudd. Like lenge har Felix Junior kommet med sin magiske hammer, reparert boligblokken og sørget for at Ralph ender opp i sølepytten ved siden av boligblokken. Og slik har dagene gått i 30 år i arkadespillet Fix-It Felix Jr. Ikke overraskende begynner Ralph å bli lei av å konstant bli sett på som den store og slemme, og egentlig ønsker han bare å bli tatt inn i varmen blant de andre figurene.

Selv om Zangief fra Street Fighter under et møte i støttegruppen for spillslemminger understreker viktigheten av at noen inntar rollen som slemming, blir ikke Ralph overbevist. Så Ralph drar like gjerne det de i arkaden kaller en Turbo - han forlater sitt eget arkadespill. Han drar for å oppnå heltestatusen som skal gi ham den anerkjennelsen han gjerne vil ha. Det han glemmer, er at hans fravær i spillet setter hele Fix-It Felix Jr. i fare for å bli tauet ut av arkaden. Dermed må Felix junior alliere seg med sersjant Calhoun fra Hero's Duty (en slags blanding av Halo og Gears of War), og følge etter Ralph før arkademaskinen deres taues bort. Eller enda verre, før Ralph dør utenfor sitt eget spill, slik at han ikke automatisk vekkes til live igjen.

Wreck-It Ralph tar oss gjennom en reise hvor dataspillene og dataspillfigurer står i sentrum. Noen, slik som tittelfiguren og Fix-It Felix Jr., er oppdiktet. Det er likevel flust av ekte dataspillfigurer fra de siste 30 årene i filmen, noen av dem mer obskure enn andre. De fleste vil fort kjenne igjen både Bowser, Sonic og Zangief, men hvor mange av de yngste (eller eldre, for den saks skyld) som vil kjenne igjen Q*bert eller Mishaela fra Shining Force er heller uvisst. Referansene er ikke rent få, og flere film- og spillentusiaster vil nok konsentrere seg mer om å finne referanser i første halvdel av filmen enn å faktisk få med seg historien. Noe som kanskje ikke er så rart heller, for Wreck-It Ralph tar seg god tid til å etablere premissene for historien.

Heldigvis får historien mer fokus enn referansene i andre halvdel av filmen. Det er faktisk et par overraskende vendinger i vente, samtidig som at filmen innretter seg trygt etter Disney-rammene vi alle forventer. Det er likevel trygt å si at filmen kommer ut av det med store pluss i boka, noe som er med på å stadfeste at Disney ikke lenger er avhengige av Pixar for å komme med gode dataanimerte filmer. Ja, jeg vil også påstå at hvis man setter Wreck-It Ralph opp mot Pixars Brave, så må den røde krølltoppen se seg slått av en stor sinnatagg. Det skulle man aldri ha trodd for fem år siden.

Mye av det som sikrer Wreck-It Ralph som familiefilm, er at den finner den rette balansen mellom humor for de store og for de små. De minste vil kose seg med morsom situasjonskomedie, elskverdige figurer, action og en spennende historie. De voksne vil sannsynligvis kose seg med akkurat de samme elementene, men vil kanskje glede seg mest over å se dataspillhistorie innta en sentral plass i en film. Det varmer også å se et par av barndommens helter på lerretet (uten at filmen blir dårligere for de voksne dersom man ikke tar de spillhistoriske referansene).

For nettopp det at dataspill får være tema for en helaftens familiefilm på denne måten er kanskje noe av det viktigste med Wreck-It Ralph. Spill har endelig blitt en så naturlig del av den allmenne underholdningskulturen at det kan være det sentrale bakteppet for en film. Noen har selvsagt forsøkt på det før, men det har alltid vært snakk om halvhjertede eller upåkostede forsøk. Denne gangen er det derimot gjort med et ordentlig budsjett, et glimt i øyet og ikke minst med en åpenbar forkjærlighet for dataspill som medium.

Wreck-It Ralph er en film hvor spill står sentralt, men først og fremst er det en varm film om inkludering, fellesskap og hvordan man ikke alltid kan dømme noen etter førsteinntrykk eller utseende. Eller antall piksler, for den saks skyld.