For to og et halvt år siden spilte jeg Xenoblade Chronicles for første gang på Nintendos nye 3DS. Da ble jeg mektig imponert over at de hadde klart å føre et så stort og episk JRPG over til en håndholdt konsoll. Vel, nå er oppfølgeren her, og nok en gang blir det et rollespill i fullformat på en knøttliten konsoll. Denne gangen bedre og større enn forrige gang. Iallefall teoretisk.
Xenoblade Chronicles 2 finner sted flere hundre år etter hendelsene i det første spillet, og hovedpersonen Shulk og «The Monado» har blitt erstattet med en ny generasjon protagonister, Rex og Pyra. Rex er en Driver, mens Pyra en en legendarisk Blade kalt «The Aegis», og hun oppfyller mer eller mindre samme funksjon som «The Monado», bare med waifu-faktoren skrudd opp til maks.
Mens det første spillet foregikk på de to store titanene, Bionis og Mechonis, hvor alt liv levde, så er det langt flere titaner i Xenoblade Chronicles 2, hver med sin egen flora og fauna som gjør dem unike fra hverandre, og du vil besøke de forskjellige titanene på din ferd gjennom historien.
Historien denne gang er at mennesker lever på titanene, men dessverre så dør disse massive kjempene sakte men sikkert en etter en, noe som gjør at det blir mindre og mindre steder å bo og leve. En skjebne som det ikke ser ut til å være en god ende på. Dette har ført til bitre konflikter mellom de forskjellige nasjonene. Rex og Pyra havner midt i denne konflikten, og deres mål er å klare å redde menneskeheten fra utryddelse ved å finne Elysium, et sagnomsust og endeløst land på toppen av verdenstreet som befinner seg midt i det store skyhavet.
Sentralt står også Drivers og Blades. Drivers er individer med potensiale til å vekke Blades fra såkalte Core Crystals. Blades er personifiseringene av mektige våpen. Side om side kjemper drivers og blades i denne konflikten, og alle er ute etter den legendariske Aegis, som er viden kjent som den mektigste av alle Blades. Dette gjør ikke reisen lett for Rex eller Pyra. Heldigvis møter de på gode kompanjonger. Nia, ei kattejente med løven, Dromarch, som sin blade. Og Tora, Moogle-Pokemon-hyrbiden med sin robot-blade, Poppi.
Sammen tar de deg med på en reise som mest sannsynlig er det lengste eventyret så langt på Switch. For her er det en enorm verden, og en historie som vil sluke timene før du vet ordet av det.
Igjen må jeg la meg imponere av Switch. Her sitter jeg med et skikkelig trippel-A JRPG på en konsoll jeg kan ta med meg hvor som helst, og det ser så nydelig ut. Fargesprakende og detaljrike omgivelser, med frodige skoger og mark, fosser og huler, innsjøer og klippetopper, byer med liv og en mengder med butikker og NPCer. Det er flott å se på, og en enorm oppdatering fra forgjengeren. Det eneste jeg oppdaget rent grafisk var at spillet kunne begynne å hakke litt når det ble for mange NPCer på skjermen samtidig, men dette var som oftest kun i de mest travle bykjernene, men ellers tok det seg raskt opp igjen.
Lydsporet er en fryd for øret, og stemningen og følelsene de ønsker å formidle i de forskjellige situasjonene treffer blink. Stemmeskuespillet er jeg derimot mer skeptisk til. Jeg liker ikke engelsk dub. Verken i anime eller i spill. Stemmene passer sjeldent med alderen til personene, og tonefallet går ikke alltid like godt sammen med det japanske kroppsspråket og humoren. Igjen ser fokuset til å være på ganske så overdreven britisk slang, gjerne med en liten dose skotsk også. Heldigvis skal det komme en gratis dag en DLC som gir oss i vesten de japanske stemmene. Denne kommer til å bli lastet ned og installert ASAP før jeg fortsetter videre med spillet.
Kampsystemet, som fortsatt er ganske likt til forgjengeren, er blitt litt simplifisert og nybegynnervennlig i denne omgang. Kampene utspiller seg i real-time, ved at du sikter deg inn på ditt mål, og lar Rex angripe automatisk. Etter å ha landet et par slag vil du kunne bruke Arts, såkalte teknikker som kommer fra Blades. Disse teknikkene kan ha forskjellige funksjoner og elementer, og de varierer fra Blade til Blade. Gjennom spillet vil du få muligheten til å samle opp flere Blades, og du kan variere mellom tre forskjellige per person i kamp, noe som vil gi grei variasjon.
Blades har også forskjellige roller som de utspiller. De kan være angripere, som fokuserer på å gjøre skade, de kan være tank som fokuserer på å holde aggro og ta skaden for lagkameratene, og de kan være helbreder, som sørger for at man holder seg i live gjennom kampene. Det er viktig å finne en balanse, både med tanke på roller og på hvilke elementer man bringer inn. Har man de riktige elementene kan man nemelig utføre spesielle kombinasjonsangrep som gjør massive mengder med skade. Kampsystemet er blitt enklere, men har fremdeles en dybe som gjør at det er lett å lære, men vanskelig å mestre. Heldigvis blir man ikke helt overrumplet av alt på en gang. Nyttige og enkle beskrivelser av hva som gjør hva dukker opp jevnt og trutt i spillets første timer, og gir deg rikelig med tid til å fordøye informasjonen før det går videre.
Utover det må jeg ærlig innrømme at den åpne verdenen i skuffer meg litt denne gangen. Joda, den var meget imponerende på Wii, og særlig på 3DS, men Switch er jo langt kraftigere enn begge disse konsollene, likevel så er begrensningene for hvor man kan gå og bevege seg rundt omtrent likt som i de forrige spillene. Må jeg virkelig gå opp stien helt i andre enden? Kan jeg ikke bare hoppe opp på disse steinene og komme rett opp? Nei? Ikke det, nei... Slik situasjoner irriterte meg støtt og stadig mens jeg prøvde å komme meg fra A til B.
Det kan kanskje ha noe med at jeg har blitt litt skjemt bort av spill med åpne verdener i år. Breath of the Wild satte en ny gullstandard for hvordan en åpen verden skal gjøres interessant og spennende å utforske. Xenoblade Chronicles 2 har ikke lykkes helt på samme måte. Verdenen og omgivelsene man utforsker er selvsagt nydelige å se på, så at det har blitt lagt mer fokus på det visuelle er tydelig, men det hjelper lite når det ikke føles som om det er noe å gjøre. Joda, det er skattekister og gjenstander skjult rundt omkring, men jeg føler det mangler det lille ekstra som gir meg lyst til å ta et avbrekk fra hovedhistorien for å utforske.
Dette bringer meg over til sideoppdragene. I likhet med det første Xenoblade Chronicles, så er spillet rent gameplaymessig mer eller mindre et enspiller-MMORPG. Sideoppdragene er derfor bygd opp etter WoW-formelen, som jeg kaller den. Gå til sted X, drep monster Y, få gjenstand Z. Åja, og det er ikke garantert at monsteret dropper det du trenger, så du må nok drepe flere. Det er hele blir ganske monotont, og jeg følte derfor ingen spesiell trang til å utføre så mange sideoppdrag, så mitt fokus lå derfor på å komme meg videre med hovedhistorien. At sideoppdragene ikke hadde så mye kjøtt på beina gjorde ikke så mye med tanke på de tekniske begrensningene til konsollen det første spillet originalt ble utviklet til, men nå er det 2017, og vi har kommet oss to generasjoner videre. Her hadde det virkelig ikke vært galt å prøve å gjøre sideoppdragene mer spennende og relevante.
Dessverre så var det flere steder hvor jeg rett og slett så meg nødt til å ta et par sideoppdrag for å få laget mitt opp i nivå for i det hele tatt å klare å ta de tøffere bosskampene i spillet. Å bare følge hovedhistorien gjorde at jeg var for svak til å komme meg videre, så da ble det gjerne en time eller to med god gammeldags «grinding». For meg ble dette et unødvendig avbrudd i flyten til historien, som egentlig er ganske god.
Heldigvis veies mye av dette opp med en god dose humor og karakterutvikling. Ja, spillet har en historie som er seriøs og til tider dyster, men med humoristiske innslag (av den japanske typen) godt spredt utover gir en liten latter med jevne mellomrom. Karakterutvikling er også en essensiell del av historien, særlig mellom Rex og Pyra, men også blant de andre lagkameratene, som har personligheter som gjør at det aldri føles kjedelig og ensformig i lengden.
Etter å ha bikket inn over 30 timer i løpet av anmeldelseperioden ser jeg enda ingen ende på spillet, og får nesten litt flashback til da jeg anmeldte det første spillet på 3DS. Xenoblade Chronicles 2 er stort og langt, noe jeg både elsker og hater. Elsker det fordi jeg kan kose meg med dette spillet og ha noe å gjøre i lang tid fremover, men samtidig hater jeg det fordi det får tre - fire timer med spilling per dag til å virke så utrolig lite...
Til tross for de små irritasjonsmomenter her og der med sideoppdragene og utforskingen, så er Xenoblade Chonicles 2 er utrolig bra JRPG, og et spill som definitivt kommer til å bli en del av «må ha» listen til Nintendo Switch. Det er verdt gjennomspillingen bare for historien og karakterenes skyld. Det klarer ikke å skape den store wow-faktoren som sin forgjenger på Wii og 3DS, og det er ikke det beste JRPG-spillet jeg har spilt, men er garantert det beste på Switch, og en god god tittel for alle som elsker sjangeren.