Xenoblade Chronicles var et spill jeg virkelig gledet meg til å spille da det først ble lansert på Wii. Jeg kjøpte spillet ikke lenge etter at det var lansert, men jeg kan ærlig og redelig si at den dag i dag har det ennå ikke blitt spilt.
Ja, spillet havnet på tragisk vis i min altoppslukende backlogg av spill som blir kjøpt men som jeg ikke finner tid til å spille. Derfor ble jeg ganske overrasket da spillet også ble annonsert for den nye 3DS-en. «Jøss, er spillet så gammelt allerede?» tenkte jeg, men tydeligvis ville Nintendo ha et spill som kunne vise hva deres oppgraderte 3DS kunne presentere av ytelse, så hvorfor ikke?
Jeg kunne dermed ikke si nei da jeg ble spurt om å anmelde Xenoblade Chronicles 3D. Når det først har gått så lenge at spillet har blitt relansert, ja, da er det søren meg på tide å spille det.
Xenoblade Chronicles fikk skryt fra både anmeldere og spillere da det ble sluppet for fire år siden, og her på GR ga vi det også en toppkarakter. Nå gjenstår det å se om spillet klarer å begeistre og imponere like mye på 3DS som på Wii. Som nevnt tidligere har jeg ikke spilt originalversjonen, så jeg kan ikke gjøre noen sammenligning. I stedet vil jeg bare fokusere på hvordan jeg opplevde å spille dette storslåtte japanske rollespillet for første gang, og det på en håndholdt konsoll.
Xenoblade Chronicles 3D begynner med et brak av en introduksjon som viser to gigantiske kjemper, Bionis og Mechonis, som slåss mot hverandre midt i et åpent hav. De gir hverandre nådestøtet samtidig, og deres døde kropper står på stedet hvil. Med tiden har liv begynt å spre seg på de døde kroppene deres. Ja, spillverdenen og «planeten» alle bor på er kroppene til kjempene. En ganske så original ide etter min bok, og jeg liker tanken på at alle som lever der er små mikroorganismer.
Det er her historien utspiller seg, og fokuset er først rettet mot det anspente forholdet mellom de forskjellige livsformene som bor på kjempene. Den ene kjempen var en slags mecha-gud, som har blitt tilholdssted for en rase av roboter kalt Mechon, mens Bionis var en mer, vel, organisk gud kan man si. Det er her vi finner raser som Homs (mennesker), Nopons (Moogles Pokémon-hybrid?), og High Entia (mennesker med vinger på hodet).
Spillets hovedperson, Shulk, står midt i denne konflikten. Når hans hjemby blir invadert av en Mechon-hær tar det ikke lang tid før tragedien er et faktum, og Shulk begir seg ut på et hevntokt. Med seg har han det eneste våpenet som kan skade Mechons, det legendariske Monado-sverdet. Og tro meg, du kommer ikke til å glemme at det heter «The Monado». Jeg ble nesten en smule gal av alle de ørten trillioner gangene navnet ble nevnt i løpet av spillet.
Det er først når du forlater den aller første byen at spillet begynner å åpne seg, og det går opp for meg hvor stor og åpen verdenen i Xenoblade Chronicles 3D er. For selv om historien ikke akkurat blir mer original utover i spillet, så trer den til side for gameplay, utforsking og karakterutvikling.
Xenoblade Chronicles 3D har nemlig det jeg vil kalle en halvåpen verden som motiverer deg til å utforske den. De forskjellige områdene er egentlig hver del av kroppene til Bionis og Mechonis, og alle har sitt eget særpreg. Du kan nærmest se entusiasmen som utviklerne la inn i utviklingen for å gi verdenen liv og sjel. Muligens entusiasmen dabbet av litt da de designet områdene på Mechonis, men la gå. Jeg småhumret for meg selv mens jeg utforsket lårhalsen til Bionis for første gang.
Slike store og varierte områder å utforske har vært et stort savn i de fleste JRPG, hvor oververdenen og kartet som oftest ikke er mer enn en sti til neste del av historien.
Områdene er også godt befolket med dyreliv, monstre og fiender du kan kjempe mot. Og kamper er det nok av - som i alle JRPG. Heldigvis gjør Xenoblade Chronicles 3D kampene litt mer spennende og intense enn det som er typisk for JRPG. Her er det ingen turbaserte kamper i en lukket kamparena. Her er det slåssing i sanntid, og kampene utspiller seg akkurat der du måtte befinne deg.
Kampsystemet i Xenoblade Chronicles er både enkelt, komplisert og frustrerende samtidig. Alt du trenger å gjøre er å låse siktet på det du ønsker å angripe, så vil Shulk slå automatisk så snart du er nærme nok. Du har også en rekke ferdigheter du kan bruke. Når disse ferdighetene blir brukt, må du vente noen sekunder før du kan bruke dem igjen.
Går du opp i nivå vil du få poeng som kan brukes til å oppgradere ferdighetene til de forskjellige figurene, samt at alle figurene har et slags spesialiseringstre (skill tree) som du velger å følge for å rette Shulk og hans lagkamerater mot en spesifikk rolle og... Vent litt, dette hørtes fryktelig kjent ut. Ja, det er fordi dette er akkurat likt kampsystemet i MMORPG.
Ja, Xenoblade Chronicles 3D kan best beskrives som et enspiller-MMORPG. Så har du spilt et eller flere MMORPG som har kommet ut de siste ti årene vil ikke kampsystemet i Xenoblade Chronicles 3D virke ukjent. Du har de vanlige rollene som tank, support og skade, så det er viktig at du har den rette kombinasjonen med på laget ditt.
Det som gjør kampene kompliserte er at de krever mer enn at du bare slår løs på fiendene dine. Du må planlegge ferdighetene du vil bruke, hvor du vil plassere deg i forhold til fiendene, og du må gi kommandoer til lagkameratene dine slik at dere kan utføre kombinasjonsangrep sammen. En ting som gjør kampene litt mer spesielle er Monados evne til å gi deg fremtidsvisjoner. Dette er små mellomsekvenser som dukker opp midt i kampene og viser deg et glimt av hvilket kraftig angrep fienden vil bruke. Du får da litt tid på deg til å kontre dette angrepet, og dermed «endre» fremtiden.
Det tar litt tid å bli vant med kampkontrollen. Selv følte jeg at jeg ikke fikk helt dreisen på det, men jeg klarte meg ganske godt etter hvert, men det ble mye fram og tilbake ettersom jeg tapte en del i starten. Det hjelper heller ikke at kampene kan bli ganske så kaotiske. Til tider er det vanskelig å få med seg alt som skjer, og det er ikke alltid AI-en til lagkameratene spiller på lag med deg. Men dette blir et lite minus for et JRPG som har så mye å by på som Xenoblade Chronicles 3D.
For spillet er fylt opp med ting å gjøre. Nesten alle NPC-er har noe de vil at du skal gjøre for dem. Det nærmest flommer over av sideoppdrag. Greit nok, de fleste går kun ut på at du skal drepe monster X og Y, få tak i gjenstand Z, og andre ting som du typisk ville ha funnet i et MMORPG, men det er nettopp dette som gjør at du får mer glede ut av å utforske. Det er alltid noe å gjøre, og det er herlig å kunne ta en pause fra hovedhistorien og bare bruke tiden på et par sideoppdrag.
Alt dette er med på å gjøre Xenoblade Chronicles til et ekstremt langt spill. Lenger enn hva man ellers er vant med fra JRPG-sjangeren. Jeg prøvde virkelig, så godt jeg kunne, å spille gjennom hele spillet før jeg skrev denne anmeldelsen, og har pushet det helt fram til deadline. Likevel har jeg ikke klart å fullføre spillet ennå, og jeg har absolutt ingen anelse om hvor mye jeg har igjen. Og jeg må si at jeg til tider ble litt irritert over hvor langt spillet er, spesielt da jeg kom til Mechonis, som er langt fra like pent og spennende som Bionis.
Likevel, jeg skal ikke klage på masse innhold, det bare tok meg litt på sengen at det er så langt som det er. Jeg har hatt masse glede av spillet. Jeg kan egentlig ikke huske å ha spilt et JRPG som gir meg så mye frihet som Xenoblade Chronicles 3D. At det bryter med den ellers så lineære strukturen som sjangeren vanligvis er forbundet med var veldig oppfriskende.
Xenoblade Chronicles 3D har også et fantastisk lydspor som er det verdig, og de engelske stemmeskuespillerne gjør en god jobb, til tross for at de alle er, vel, britiske. Ikke noe galt i det, men det får spillet til å av og til høres ut som en britisk dramaserie, og jeg føler at de legger et ekstra britisk trykk på uttalelsen av «The Monado». Monado. Lurer på når jeg kommer til å glemme det navnet?
Grafikken imponerer ikke, og for å gjøre en kjapp sammenligning så tok jeg plasten av Wii-versjonen (jepp, det var uåpnet) og startet det opp for å sjekke. Jeg ble ganske overrasket over hvor lik grafikken er på de to versjonene av spillet. Fortsatt ganske dårlig, men det skulle litt til for å se forskjell.
At utviklerne ofret kvaliteten på grafikken for å gi oss en stor og åpen verden er fullt forståelig. Spillet klarte definitivt å tyne Wii-en til grensene, og tydelig at 3DS-en trengte litt ekstra prosessorkraft for å kjøre spillet med god flyt. Så ja, jeg kan overleve med noen lavoppløste og tvilsomme teksturer her og der så lenge det betyr at jeg får et såpass stort spill i så liten innpakning.
Det er ikke mye å utsette på Xenoblade Chronicles 3D. Små irritasjonsmomenter til side, det er et av de beste JRPG-spillene jeg har spilt, og et spill jeg nå ønsker at jeg spilte for fire år siden. Bedre sent enn aldri, eller hva? Det er faktisk litt imponerende å se at de har klart å bringe et spill rett over fra en hjemmekonsoll og over til en håndholdt uten å gjære drastiske endringer. Jada, verken Wii eller nye 3DS er de kraftigste konsollene på markedet, men at den har nok kraft til å kjøre Wii-spill gir jo mulig forhåpninger for fremtidige titler.
De som har spilt Wii-versjonen vet nok hva de vil få servert her. Om dere har en stor trang til å spille gjennom eventyret enda en gang, hvorfor ikke gjøre det på 3DS? Og til de som ikke fikk spilt eller kjøpt spillet da det ble lansert, nå har dere muligheten til å gjøre det hvor som helst.