X-men Origins: Wolverine

Som mangeårig Marvel-nerd har jeg vært med på mange opp- og nedturer innen spill og filmversjoner av de ulike heltene. Fra de brukbare Spider-Man-filmene og fantastiske gamle spill via den totale Hulk-fadesen i alle medier til blandede resultater i Iron Man-prosjektet. X-men-filmene har dog alltid gått rett hjem hos meg, og første spin-off er ikke uventet Wolverine, en veldig kompleks figur som i tillegg sparker seriøs rumpe. 20th Century Fox våger seg nå på å nøste opp den veldig obskure fortiden til Wolvie, og det er et fanboysensitivt minefelt hvor det er omtrent umulig å gjøre alle til lags mens man samtidig forteller en effektiv historie.

I denne varianten har man åpenbart fokusert på gameplayet, og presenterer oss for en simplifisert versjon av Wolverines opphav og bakgrunn. Mannen er omtrent 200 år gammel, så å ramse opp hele livshistorien hans ville resultert i et overfladisk spill med null dybde eller overblikk. Denslags hører hjemme i tegneseriene, og personlig er jeg veldig glad for at Raven Software har erkjent og tatt hensyn til det. Spillet følger ikke den kommende filmen slavisk, men har naturligvis omtrent samme plott; Vi hopper inn i perioden av Logans liv hvor han er tatt opp i Team X, en lyssky avdeling av militæret som bruker mutanter til møkkajobber. Vi befinner oss tjue år før den første X-Men-filmen, og får se hvordan den velkjente autoritetsforakten hans fører til at han kastes ut av gruppen og rømmer til skogs, og etablerer seg med kjæreste i villmarken et sted. Han innhentes av fortiden i form av broren Sabretooth, som dreper kjæresten og får ham til frivillig å oppsøke Weapon X-laben hvor de utfører den infamøse operasjonen som binder adamantium, det fiktive ultrasterke stålet, til skjelettet hans så han kan ta igjen. Men da han så forrådes av sjefen og lyses fredløs starter et brutalt hevntokt som innvolverer veldig mange lik og lemmer, men dessverre også en rotete fortellerstil som er vrien å følge med på, tross det fornuftige utgansgpunktet. Det merkverdige er at stemmeskuespillet er briljant, siden alle fra filmen har gjort ekstra replikker i spillet og virkelig lagt seg i selen. Likevel blir forsøket på å stappe inn digre komplott og handlingstvister muligens å gape over litt for mye, men det er et hederlig forsøk og uansett irrelevant i forhold til det som virkelig betyr noe, nemlig det Wolverine tross alt gjør best.

Gameplayet er en fryd uten like, og gir oss en totalt kompromissløs Wolverine som bruker klørne for alt de er verdt, og med akkurat de sølete konsekvensene det får. Jeg var litt engstelig i forkant for at man hadde skrudd ned volden til et akseptabelt nivå for 12-åringer, men heldigvis for oss som er gamle nok har det ikke blitt holdt igjen på noe som helst. Kontrollen sitter som en kule der man hakker og slasher seg igjennom horder av fiender, med en deilig bruk av cinematisk slow-motion og brutale nådestøt a la en viss sinna greker. Det er lenge siden et spill har laget adrenalinrush og marsjpuls hos meg, men hele veien gjennom knuget jeg kontrollen og nesten brølte som et dyr hver gang jeg karnøflet noen.

Man kan absolutt surmule over kloning av spill som God of War og Ninja Gaiden, men spør du meg er det ingen som passer bedre i et spill som dette enn Wolverine, og gjennomføringen er helt tilpasset hans univers og gir egentlig en mye mer gjenkjennelig følelse for oss fanboys enn filmen. Hugh Jackmans fjes pryder antihelten i spillet også, men liker du av en eller annen grunn ikke trynet hans er det bare å bytte til den gule og blå spandexen, og vips, så spiller du et Wolverine-spill, ikke et spill basert på filmen om Wolverine. Stor forskjell.

Animasjonene stemmer veldig bra med tegneserien, miljøene og fiendene er midt i blinken og selv om historiefortellingen er så som så, forteller selve kampene sin egen historie med perfekt flyt og dramaturgi. Raven har helt klart fokusert på å bringe frem dyret i Logan, og dette blir veldig godt speilet i slåssrepertoiret hans. Som i mange sjangerbrødre er lette slag det man bruker klart mest, og er i seg selv tilfredsstillende nok en stund, men man har tilgang til et utall andre manøvre den ene mer bestialsk enn den andre som man kan krydre kampene med. Aller viktigst, og nøkkelen til mye av suksessen, er "lunge"-angrepet, som lar deg fly over ekstreme avstander for så å plante klørne i en stakkar. Hele kamper med dusinvis av fiender kan løses ved å hoppe som et illsint dyr fra den ene soldaten til den andre, en sann fryd for øyet, og ofte den eneste måten å komme videre i brettet nettopp ved å finne seg et offer å ankre seg fast i. En designmessig genistrek som nok kan være grunnen til at jeg ikke er lei enda.

Grafikken er helt godkjent, men motoren har ikke utviklet seg nevneverdig siden Gears of War og har sine fordeler og ulemper. Mye aktivitet på skjermen klarer den fint, mens for eksempel rennende fosser påfører 360en min kikhoste med en gang. Blodet er fortsatt skinnende og seigt, og alt mulig lyser med en unaturlig glød som var en smule mer imponerende for et par år siden. Synsvidden er dog fantastisk, og et par steder i Afrikaoppdragene involverer klatring i svimlende høyder som takket være svære fosser og tett vegetasjon så langt øyet kan se virkelig er svimlende. I motsetning til andre spill hvor heltens helbredende evner forblir et mysterium, har Wolverine faktisk evnen til å helbrede seg selv tross alle mulige brutale skader, og hvert eneste skudd og hver rakett river gradvis kroppen hans i filler. Ved nok juling kommer vi helt inn til stålskjelettet, et makabert syn, men også veldig stilig. Bruken av slowmotion er kke noe nytt, men krydrer de mange kampene og er skikkelig øyesnadder.

Holdbarheten er nok dessverre ikke allverdens; historien er nokså kort og det finnes ingen form for multiplayer. Det er likevel nok vanskelighetsgrader og belønninger til å motivere tre-fire ekstra gjennomspillinger før all drepingen, tross kvaliteten, blir for ensformig. Som avbrekk fra grått leveldesign og konstant dreping får vi servert de vakre omgivelsene i Afrika, som også har en del gåteløsing med relativt lav IQ-sperre, men som ihvertfall fungerer som en fin pustepause frem til neste slaktefest. Dette fungerer fint og bidrar til et balansert gameplay. Som stressavkobling tror jeg absolutt at jeg kommer til å ta frem Wolvie nå og da i lang tid fremover.

Det som i all hovedsak gjør X-men Origins: Wolverine til en stor opplevelse for meg, er først og fremst den veldig troverdige følelsen og forståelsen for tegneserien hos utviklerne som selv ikke den halvveis klønete historien klarer å ødelegge.

Jeg tror nok at spillet hadde klart seg enda bedre uten filmen som bakteppe, men markedskreftene i dag tillater vel ikke slikt. På den lyse siden er det nok nettopp dette som har gitt de rette utviklerne nok midler til å lage et så gjennomført prosjekt, og kombinert med en åpenbar kjærlighet for kildematerialet sitter vi altså igjen med en testosteronbombe av et spill som bør gjøre alle fans fornøyd.