Yooka-Laylee

De aller fleste som eide en Nintendo 64 har gode minner fra Banjo-Kazooie-spillene, meg selv inkludert. Etter en skuffende oppfølger i 2008 var det likevel mange som ble glade da det ble annonsert at mange av de gamle Rare-utviklerne ønsket å lage en åndelig oppfølger til den kosete bjørnen og skrikete, røde fuglen. Pengene ble mildt sagt kastet på dem etter at de tok ideen til folkefinansieringstjenesten Kickstarter.

I Yooka-Laylee møter vi en kameleon med navn Yooka og en flaggermus som så klart heter Laylee. Det er ikke bare i hovedrollen de to spillene deler en viss likhet. Hele spillet bygger på de helt samme grunnprinsippene vi ble kjent med i 1998. Du har den onde skurken som, ehhh, har tatt alle bøkene, og du må redde verden ved å samle inn såkalte Pagies. Deretter bærer det ut i ulike verdener med artige fiender og venner.

Det har skjedd veldig mye i spillindustrien på alle disse årene. Noe derimot Yooka-Laylee blåser en lang marsj i, og vil heller fri til de som elsket deres tidligere klassiker. For min del er dette noe som heller er negativt enn positivt. Presentasjonen er helt lik med de samme irriterende gjentagende snakkelydene gjennom alle samtalene. Og neida, det er ikke få av de. Fem minutter tok det før jeg måtte jekke ned lydnivået for å overleve. Utrolig synd, da nivået på dialogen er hysterisk til tider. En slik tvang til å vekke nostalgien og minnene drar heller opplevelsen langt ned. Musikken er derimot helt enestående, og den er helt oppe på nivået av hva vi fikk servert for nesten 20 år siden.

Når man derimot endelig kommer i gang med den ordentlige spillingen så glitrer Yooka-Laylee til tider. Brettene, som så klart er bøker, er friske og spennende, selv om sjarmen ikke er det samme som før. Spesielt de mange figurene man støter borti får meg til å trekke på smilebåndet. Det er bare synd at jeg ikke orker å høre på at de har en dialog med meg. Alle bøkene har 25 ulike Pagies i seg, men du kan ikke få tak i alle i starten. Først må du ha tak i alle de forskjellige egenskapene, som man forøvrig kjøper av den sleipe salgslangen Trowzer. I tillegg må man også utvide bøkene ved hjelp av Pagies for å kunne for å få alle.

I starten føles det moro, og det renner inn med Pagies. Nye bøker låses opp fortløpende, mens det stadig kommer nye og spennende ting man kan gjøre med de to søte kompanjongene man styrer. Så stopper det, brutalt. Hele 100 Pagies må til for å få fullført spillet. Moroa slutter, og du må starte med å gå tilbake til de samme bøkene. Og slik fortsetter det i mange timer. Man føler det ikke lenger er noe fremgang og man må lete gjennom hver eneste bok for å kunne bli ferdig med spillet. Den naturlige prosessen forsvinner totalt og jeg vil egentlig bare legge fra meg kontrolleren. Frustrasjonen fra starten av spillet er tilbake.

Noe annet frustrerende er kamerasystemet som alltid ønsker å overstyre det jeg vil at det skal vise. Spesielt i trange omgivelser er det bare å gi opp å skjønne hva som skjer på skjermen. Det kan gjøre de enkleste oppgaver helt umulig. Og det er egentlig mye som er enkelt i Yooka-Laylee. Et spill laget for de som elsket Banjo-Kazooie, men med vanskelighetsgrad for de som vokser opp nå. Som et tafatt forsøk på å få alle med på leken, men som i stedet ender opp med å gi begge leire noe middelmådig.

Utvikler Playtonic Games sin tvang til å være så tro med sin forgjenger er uforståelig. Det føles som de har blåkopiert sin egen formel fra 1998 uten å tenke på at vi nå er i 2017. Ting har blitt bedre, og kan uten tvil løses på andre måter. Retro og nostalgi kan være kult, men ikke denne gangen. Det er Yooka-Laylee et bevis på.