Yoshi's New Island

Nintendo har virkelig gått inn for å gi oss spill som henter inspirasjon fra de gamle klassikerne. Donkey Kong, Mario og til og med Kirby har de siste årene dukket opp i titler stappfulle av god retromagi. Det er herlig å se hvor mange av spillene jeg koste meg med i barndommen som blir revitalisert for en ny generasjon, og derfor er det enda mer gledelig å se at Nintendo endelig bestemte seg for å bringe tilbake en av mine personlige favoritter: Super Mario World 2: Yoshi's Island.

Yoshi's Island var et anderledes Mario-spill. I stedet for å ha den ellers så kjente rørleggeren i hovedrollen, var rampelyset rettet mot Yoshi. Her var det ingen Prinsesse Peach å redde. Nei, her skulle du gjenforene Baby Mario med Baby Luigi. Dette var spillet som kombinerte et herlig plattformeventyr med barnepass, og det ble et av de beste spillene SNES hadde å by på. Med en herlig grafikk som skulle etterligne fargeblyanter, viste Nintendo oss hvor bra noe kan se ut med piksler, og selv den dag i dag er spillet like fantastisk i mine øyne.

Spillet fikk en spirituell oppfølger på N64 i form av Yoshi's Story, en remake til GBA, og to spin-off-oppfølgere til NDS, men ingen av dem klarte å helt leve opp til originalen. Så nå, nesten 20 år senere, kommer altså tittelen som skal være den ekte oppfølgeren til den gamle klassikeren, nemlig Yoshi's New Island.

Så hva kan du forvente av Yoshi's New Island? Jo, spillet holder seg tro mot sine forgjengere, og da aller helst originalen til SNES, men med noen nye elementer tilpasset for 3DS-en, selvsagt. Denne gangen etterligner grafikken fargestifter, og jeg må virkelig si at jeg liker det. Det gir spillet en fargerik og litt barnslige sjarm som klarer å spille på nostalgistrengene mine, samtidig som det virker friskt og nytt. Fra det sekundet jeg startet spillet kunne jeg si meg fornøyd med det visuelle inntrykket, til og med lydsporet er oppfriskede versjoner av gamle toner fra forgjengerne. Nydelig.

Spillet har virkelig den tekniske kvaliteten du kan forvente fra Nintendo. Fargerikt design, fengende og kjent lydspor, en presis og responsiv kontroll, alt du kan forvente fra mesteren av plattformsjangeren. Alt i alt bør dette være et spill som burde sitte høyt på ønskelisten, ikke sant? Vel...

La oss bare få det sagt at det ikke er noe galt med spillet hvis du ser på det tekniske. Og historien er ikke noe spesielt dypere enn den pleier å være i et Mario-spill. Baby Mario og Luigi kommer på avveie igjen. Baby Mario havner på en magisk øy utformet som et egg. Øya er bebodd av Yoshier. De bestemmer seg for å hjelpe Baby Mario. Bank opp Baby Bowser. Alle vinner.

Nei, det er ikke for historien vi spiller disse spillene. Vi spiller det for gameplayet. Og akkurat her sliter spillet med å rette seg opp og begynne å gå. Det hele starter bra. De første brettene er ikke noe problem å ta seg gjennom, og du får en god innføring i kontrollen og de forskjellige egenskapene til Yoshi. Jeg koste meg med disse brettene, utforsket dem og prøvde å finne alle hemmelighetene, alt mens jeg satt nostalgisk tilbakelent i godstolen. Jeg fullførte det ene etter det andre i god tro om at jo lenger jeg kom, jo mer utfordrende og kreative ville banene bli. Det skjedde ikke.

Jeg spilte gjennom verden etter verden, og da jeg hadde kommet halvveis gjennom den tredje hadde livene mine allerede passert 90. Det var lite som stod i veien mellom meg og mål. Humøret mitt gikk rett og slett fra å ha det gøy til å bli lei. Hvor var utfordringen? Jeg kunne med letthet løpe gjennom selv de siste brettene uten problemer. De få gangene jeg faktisk døde, var det fordi jeg bommet på et hopp eller to - men det er mer et resultat av min svikende øye-hånd-koordinasjon enn en utfordring fra spillets side.

Jeg tror heller ikke jeg har et urealistiske krav til vanskelighetsgraden. Jeg har et fint mentalt bilde av hvor jeg plasserer de forskjellige plattformspillene til Nintendo. Mario er den velbalanserte grunnbasen som begynner enkelt og blir krevende etterhvert. Donkey Kong er litt tøffere, og krever at du konsentrerer deg mer allerede fra starten av. Så kommer Yoshi og Kirby, som er et hakk under Mario. De er de perfekte nybegynnerspillene som de yngste kan kose seg med, men som også kan underholde voksne.

Yoshi's New Island er enda et hakk under der igjen. Til et punket hvor spillet nesten ikke engang prøver å utfordre deg, eller gi deg en mestringsfølelse. OK, det at et spill er latterlig enkelt betyr ikke nødvendigvis at det er dårlig. Kirby's Epic Yarn og Kirby's Adventure Wii var begge spill som jeg spilte gjennom uten noen store utfordringer, men spillene hadde et utrolig kreativt design, spesielt Kirby's Epic Yarn. Det var dette som gjorde at jeg kunne hygge meg med spillet.

Yoshi's New Island mangler på sin side det kreative brettdesignet. Alle brettene føles så like. Det var ingen overraskelser eller innovative elementer å se. Hvor er variasjonen Nintendo er kjent for? Selv de få brettene som klarte å skille seg ut føltes som noe vi har sett mange ganger før. Det hele gir en følelse av at Yoshi's New Island er et mellomprodukt. Etter hva vi har fått servert av Nintendo i Super Mario 3D World og Donkey Kong Country: Tropical Freeze, så virker alt Yoshi's New Island har å by på utdatert. De få nye elementene som er i spillet kan på det beste kun kalles en gimmick som utnytter gyroskopet til 3DSen.

Etter å ha spilt gjennom Yoshi's New Island, noe som ikke tok så veldig lang tid, satt jeg igjen med litt bitter skuffelse. Spillet er ikke et dårlig plattformspill i seg selv. Som jeg nevnte tidligere, den tekniske kvaliteten fra Nintendo er der, men ikke kreativiteten. Her har du et spill som er så latterlig enkelt og strippet for kreativitet at du nesten må lure på hva som var vitsen med det.

Jeg fikk ikke den samme gledesfølelsen som jeg pleier å få når jeg spiller et av Nintendos plattformspill. Jeg følte ikke noe behov for å spille gjennom brettene på nytt, og jeg kan ikke se for meg at jeg kommer til å spille Yoshi's New Island igjen etter dette. Det er noe så rart som et Nintendo-spill som samtidig ikke føles som et Nintendo-spill.

Dette var ikke oppfølgeren jeg hadde ventet på, og selv de som ikke har spilt SNES-tittelen kommer til å bli skuffet over hva Yoshi's New Island har å by på. Det som startet godt og sukkersøtt, og som hadde stort potensial, endte til slutt med å bli kjedelig og bittert. I stedet for å bringe nytt liv til en gammel klassiker, føles spillet bare som en dårlig kopi. Med tanke på hvor stort spillbiblioteket til 3DS har blitt, så må spillet se seg grundig overskygget med tanke på hvilke andre titler du har å velge mellom. Her var det ingen minneverdige øyeblikk å ta vare på.