Zombi

Da Zombi U ble sluppet til Nintendos Wii U-konsoll, klarte jeg ikke annet enn å bli nysgjerrig på den unike lanseringstittelen. Man fikk et dystert univers der London var invadert av levende døde, samtidig som den unike Gamepad-kontrolleren til konsollen ble brukt på kreativt vis. For eksempel måtte man se på skjermen på kontrolleren hvis man skulle finne noe i sekken sin, mens man holdt et halvt øye på omgivelsene ellers på TV-skjermen. Det var nytt og annerledes, og jeg var fristet til å kjøpe en Wii U kun for å kunne spille denne tittelen. Likevel bestemte jeg meg for å la være, og heller krysse fingrene for at formatlisten ville bli utvidet i fremtiden. Det skulle ta tre år, men nå har nettopp dette skjedd. Spørmålet er bare, hvordan har Ubisoft løst funksjonene knyttet til Gamepaden? Hva mer har de gjort utover å fjerne U-en fra tittelen?

Når det gjelder grafikken er svaret: Ikke så fryktelig mye. Det første du legger merke til er at spillet ikke er spesielt pent. Det er ikke direkte stygt, men det er tydelig at dette er en tittel som opprinnelig ble laget for svakere maskinvare. Teksturene er vasket ut og bildeoppdateringen er langt fra jevn og god. Dét er i seg selv kritikkverdig ettersom maskinvaren nå er kraftigere og grafikken som nevnt ikke imponerer nevneverdig. Det henger ikke på grep, rett og slett.

Heldigvis handler ikke et bra spill bare om grafikken, og i forhold til gameplay klarer Zombi seg bedre. Spillet fungerer slik at du inntar rollen som en tilfeldig overlevende midt i zombie-apokalypsen, og deretter må du takle en rekke oppgaver som dikteres av en lineær historie. Men det er bare historien som er lineær, siden det er helt opp til deg hvordan du når de ulike destinasjonene. I begynnelsen er mulighetene få, men etter hvert som du låser opp snarveier åpner ting seg mer opp, og man begynner å få begynner følelsen av frihet. De åpne områdene kan dog føre til at man går seg litt vill, så det er alltid lurt å holde et øye med omgivelsene slik at man klarer å orientere seg.

Å ferdes i en verden overtatt av zombier er dessuten en farlig, og ofte nervepirrende affære. Mye av slåssingen foregår gjennom nærkamper, ettersom både skytevåpen og ammunisjon er vanskelig å finne. Det gjelder å bli venn med slagvåpnene sine, da slagene må times perfekt. Tempoet føles nærmere Dark Souls enn Dying Light, og man burde heller satse på taktikk og varsomhet enn å hamre raskt løs på angrepsknappen. Hvis en zombie får skikkelig tak i deg er det over, uansett hvor god helse du måtte ha der og da. Dette bidrar til enda mer spenning i hvert møte med de døde, men det blir også årsaken til noen frustrerende dødsfall. Når katastrofen inntreffer, mister du dessuten alt, før du får kontroll over en ny tilfeldig overlevende. Vedkommende starter tilbake i spillets hovedbase, med kun en pistol, et balltre og en lommelykt. Her får du igjen Dark Souls-følelsen når du har kjempet deg tilbake til stedet der du døde forrige gang, og må slåss mot ditt tidligere selv for å få tilbake utstyret ditt. Det er en kul mekanikk, men den er samtidig veldig utilgivelig. Hvis du ikke er rask nok kan zombie-utgaven av personen du var vandre vekk, og potensielt ta med seg de beste våpnene dine i sekken sin. Da kan det bli vrient å fortsette historien uten å bruke en hel del tid på å finne nye våpen som er like gode.

Ok, så konklusjonen er at det som funker godt i Wii U-versjonen funker bra her også, og motsatt. Men hva med Gamepad-funksjonene? Vel, dette er løst på enklest mulig vis. I hjørnet av skjermen har det dukket opp et tradisjonelt mimi-map, og skal du ned i ryggsekken dukker innholdet i denne opp som en meny som dekker deler av TV-skjermen. Sånn må det nesten være når man ikke har mer enn én skjerm tilgjengelig, men det er klart noe av den nervepirrende spenningen fra originalspillet forsvinner på denne måten.

Når det er sagt hadde jeg større problemer med de utallige bugsene og småfeilene jeg opplevde underveis. Først forsvant alle stemmene til de datastyrte NPC-ene, og deretter skjedde det samme med undertekstene. På ett tidspunkt ante jeg derfor ikke hva som skjedde i historien. Like etter krasjet hele spillet, og da jeg var igang igjen hadde jeg mistet en stor del av min fremgangen min. Det viste seg senere at dette også skjer hvis man setter konsollen i ventemodus (det gjelder i hvert fall for PS4-versjonen), da spillet ikke klarer å håndtere dette. Noe slikt er ikke særlig heldig for et spill der lagringspunktene er sjeldne.

På den visuelle siden opplevde jeg også endel feil, som for eksempel lyspærer hvis glød man kunne se gjennom vegger og gulv, og blinkende teksturer i visse områder. Alle disse feilene kan trolig bli rettet i en oppdatering, men i skrivende stund trekker det helhetsinntrykket ned en god del. Dette er tross alt en tittel der innlevelsen er viktig, og den blir drept av slike feil.

Til slutt kan jeg si at Zombi har, på samme måte som originalspillet hadde for tre år siden, noen interessante ideer bygget inn i gameplayet. Kampsystemet fungerer godt så lenge man spiller taktisk, og prinsippet med at døden er permanent er i hovedsak kul. Å møte seg selv som zombie er ikke noe man gjør hver dag, tross alt. Når det er sagt har ikke Ubisoft på langt nær utnyttet den økte ytelsen til de nye konsollene. Derfor er det lite som gjør opp for tapet av funksjonene som var knyttet til Gamepaden i Wii U-utgaven. Zombi er underholdende nok, men det føles som en nokså lat portering av originalspillet. Samtidig er det jo kult at folk som ikke har en Wii U nå har muligheten til å oppleve London etter dommedag, de også.