Fyrverkeri, en ridetur og et rørende spørsmål i en tomflaske. Til og med en Mariachi-gruppe er tilstede, og likevel blir dyrepasseren Griffin Keyes brutalt avslått når han frir til kjæresten sin Stephanie. Fem år senere har han fortsatt ikke kommet over henne, så når hun plutselig dukker opp i forlovelsesfesten til Griffins bror Dave, blusser følelsene opp igjen. Siden Griffin reddet løvinnen Janet litt tidligere fra en brusboks, innkaller dyrehagens permanente beboere til et møte. De blir enige om at det klokeste valget er å bryte det hellige taushetsløftet deres for første gang i historien, slik at de kan assistere ham i hans søken etter en passende make. Hvis dette var alt som skulle til for at dyr bestemmer seg for å omfavne talens bruk, så burde det vel skjedd for lenge siden, i og med at uhell ofte skjer i dyrehager, for ikke å snakke om hos veterinærer. Men la oss ikke bli logiske - da ødelegger vi bare mer av dette deprimerende makkverket for oss selv.
Senere tar Griffin med seg dyrehage-kollegaen Kate (spilt av den smellvakre Rosario Dawson) i bryllupsfesten til Dave, i håp om å gjøre Stephanie sjalu. Det fungerer også, men selv familiens yngste innser at den morsomme og utadvendte Kate er en bedre match for Griffin. Dette skjønner selvfølgelig verken dyrene eller Griffin selv, da hadde jo filmen bare vart i rundt 20 minutter istedenfor de herlige 104 vi har blitt servert. Ja, sarkasme.
Apropos familiens yngste, så fortjener de en bedre familiefilm enn dette. Det gjør egentlig hele familien. Jeg tror heller ikke far og mor setter pris på at barna deres blir introdusert for Venom, dyrehagens reptilpasser og seksuelt utagerende asiater. Spesielt en scene hvor han tvinger Griffin til å lete rundt i lommene hans etter noen nøkler istedenfor å gi ham dem selv, har ingenting å gjøre i en slik film. Det eneste som tilsier at dette er en barnefilm, er de snakkende dyrene, fraværet av banneord og det faktum at Griffin går på trynet hver tredje scene.
Når det gjelder dyrene så er redigeringen veldig dårlig. Det er kun munnen som beveger seg noenlunde naturlig når de snakker, mens resten av ansiktsuttrykket og bevegelsene er det dyret originalt hadde. Dyrene ser derfor kalde og følelsesløse ut, og da spesielt løvene, som har øynene åpne mer eller mindre hele tiden. Derfor hjelper det lite om skuespillere som Adam Sandler og Sylvester Stallone låner bort stemmene sine. Dyrene står som oftest for vitsene også, som gjennom filmens gang generelt aldri treffer hjem.
Selv om Griffins hjerte prøver å velge mellom Stephanie og Kate, så er det forholdet til den ensomme gorillaen Bernie som er Zookeepers sentrale emne, og kilden til filmens bedre øyeblikk. Jeg skulle bare ønske det var flere enn to av dem.
Det eneste som gjorde at jeg klarte meg gjennom hele avspillingen, var Dawsons prestasjon og det faktum at det er umulig å mislike den tidligere Kongen av Queens-stjernen Kevin James. Med det sagt, jeg vil heller måke elefantbæsj enn å måtte se Zookeeper en gang til.